Jaktprøvefolk begynne vel etterhvert å bli en egen rase. Om vinteren er de lett gjenkjennelige pga den hvite fartsstripa fra øre til øre. Til forveksling lik påsketurister fra høyfjellet, men fløyta i et bånd rundt halsen er et sikkert tegn. Man må vel kunne si at jaktprøve er blitt en gryende lidenskap, høsten er allerede under planlegging....

Etter Altevannsprøven måtte inntrykkene fordøyes og bearbeides. Det resulterte i at vi meldte oss på Altaprøven. Litt skummelt å dra alene oppover, så jeg gikk inn i forhandlinger med Heidi Birkelund. Ho meldte seg på, men vi måtte være forberedt på avbud i tilfelle løpetid. Siden Glød er en veloppdragen hund, utsatte ho løpetiden, og vi er klar til jaktprøve.

Premien er klar
Torsdag 20.april møtes vi på Buktamoen for å laste om bilene og ta på tur. Praten går jo i hunder og "tenk om vi skulle være så heldige å få premie". Fredags morgen kommer så alt for fort. Været ser ikke ut til å bli det beste. Litt regn og snø om en annen. Motet er ikke på topp! Vi skal gå øverst i Stilla, på Tutteberget. Turen oppover tar en god halvtime, men kl. 09 er vi klar til start.
Værgudene er snille og sola titter frem. I sitt første slipp tar Glød stand. Mor Heidi får komme opp til hunden og reiser fugl. Skuddet går, og Heidi er bare så glad at ho nesten glemmer hunden. "Skal du ikke rope på hunden?" kommer det fra dommer. Fløyta gir lyd og Glød er rolig. Premien ligger og glimter litt lenger utpå dagen. Tindra er også heldig i første slipp. Tida er egentlig ute, men vi skal ta pause etter dette slippet så vi får litt ekstra tid. I ei lita bjørkeli står Tindra. Ho er litt usikker, og må litt bak igjen for å hente lukt og vind. Mor kjenner at kroppen begynner å kave, og fokuset ligger på å få stoppet dyret før premien glipper. "Nå må du ta opp pistolen" sier dommer Per Erling Høvde. Han sier så at han ser tre ryper fremfor hunden så det er bare å kjøre på. Jeg hører ikke etter og går enda litt nærmere Tindra. Rypa letter, skuddet går og mor brøler til Tindra og jammen setter ho seg.

Hele pausen ser du to damer som sitter med store glis og en dommer som lurer på hva han skal forsvare seg med ettersom han nå må gi premiering til begge damene i klubben. Han har fått med seg en sekvens med tekstmeldinger der vi lurte fælt på om det ikke gikk an å snuse opp romnummeret til dommeren kvelden i forveien for å forhandle om premie.

Etter pausen blir mannfolkene jaget i forveien for damene skal ha en teknisk hvil... En av dem ser ikke ut til å ha tatt hintet og tar seg veldig god tid med å pakke og ta på skiene. Endelig er han klar til å følge på de andre, og 6 damer dropper buksene bak ryggen på han. Litt misunnelig på mannfolk der ja.

Nesten bare premierte damer
Vi ser litt ryper, og i løpet av dagen har 5 damer og en herre (selv kaller han seg for kjerring) premien innenfor rekkevidde. De andre mannfolkene sier grunnen må være at rypene trykker bedre for damer fordi vi er dårligere til å skyte... I løpet av tredje slippet er det mange av hundene som mister litt gløden som dommer sier og han avslutter dem. Dessverre så mister også Glød gløden, og avsluttes med en vel fortjent 2 UK! Dette er Glød sin første. Til forsvar for hundene må man si at det til tider er svømmeføre. Mange plasser synker vi til midt på lårene i råtten snø. I tredje slippet til Tindra tar ho ny stand litt langt fremme. Mor jobber seg fremover, og dommer sier litt fortvilt, "Harriet, nå må du ta opp pistolen!". Rypa letter på langt hold og dommer skriker skyt!! I kritikken sier dommer at Tindra er noe urolig i denne situasjonen. Jo, jo. Mange måter å flå en katt på. Slippet er over, og makker avsluttes med en 3UK. Nå er dagen på hell og vi kan skimte bilene på parkeringsplassen, men dommer skal ha et slipp til. Han mangler noen minutter sier han, og vil at Tindra skal gå litt til. Ho er som vanlig full av energi, men det skjer ingenting og vi får en 2UK. Dette er Tindra sin tredje premie, men mor sin første og det kjennes godt!!

Vi drakk til dem strippa
Om kvelden deltar vi på premieutdeling. Når vi kommer ned i baren etterpå, setter vi oss i en sofa for å prate. Jeg setter mitt fine lille premieglass på bordet, og får med en gang en kommentar fra en mann på andre sia av bordet. "Åja, har du fått deg glass til urinprøve". "Ja, mulig det". Æ måtte være klar over at det var et ordentlig krystallglass æ hadde fått, ikke et sånt billig glass som de delte ut lenger sør osv. Han var skikkelig sur, mulig han ikke hadde klart å hanke inn premie.... Etter hvert blei glassan behørig drukken inn på et av hotellromman. Festen varte og rakk til en av dommeran strippa for å få ut folket. Vi tok hintet ...

Lørdag hadde vi satt av til fridag. Sverre mente under jegermiddagen, at vi hadde hatt stand på kjøpesenteret. Vi fleipa med at vi skulle ta solarium, men når spøken gjentatte ganga måtte forklares til fulle mannfolk blei den ikke så artig. Poenget var å sole bort fartsstripen. Klippe til et papirark, sånn at bare øyan var bar... skjønte dåkker den fremdeles ikkje??

Ny dag – lite folk
På oppropet søndags morra ser det ut til at mange har tatt festen litt for langt og møte ikke opp. Vi drar ut med et parti på 7 hunda til Øvre Stilla. Vi har med oss dommer Ole Ingebrigtsen.

Til tross for kuling og fokk, var det turboføre for hundan. Dem langa ut og var ikke helt enkel å holde rede på. I sitt andre slipp går Tindra med så stor fart at haue ikke heng helt med. Det resultere i at ho støkke ei rype, men mor må stolt kunne konstantere at ho stoppe når rypa flyr. Ho blir litt egenrådig etterpå og må plystres litt på. Det skjer lite i løpet av dagen, men hundan går veldig godt. I sitt tredje slipp blir Tindra borte, og makker finn ei enkel rypa og tar stand for den. Vi begynne å bevege oss mot bilan. Nå gjenstår bare siste slippet til Tindra og Lord. Vi må gå oss litt tilbake og over veien igjen. Dommer sier at "No skal vi bare styre hundan sånn som vi vil, han har sett søket, og begge hundan er førstepremie hunder. No må vi bare finne ryper." Snakk om å legge press på et stakkars kvinnfolk. Makker har et tellende fuglearbeid uten reis, så begge hundan må finne rype. Der vi går er det mye lukt og hundan markerer flere gang. Fremfor mæ i skogen ser æ at Tindra stoppe opp. Æ sette opp farta, og hører dommer sier bak mæ "der har gordonsettern stand". Men ho løyse ut og går videre. Ting er så spennandes no, at strekken på innsia av høyre lår etter et fall tidligere på dagen nesten er glemt. Dessverre så finn vi ikke mer fugl og må avslutte.

Hundan har vist seg fram og dommer skryt av alle sammen. Det har vært skriverier om dårlige dommera på enkelte nettsider, men de vi har hatt i helga skal ha all ros. Som ny i gamet, føle æ at æ blir tatt godt vare på, og får mye oppmuntring. Neste mål blir apportbeviset på Tindra og Glød. Heidi har satt 1.juni som frist.... VI gleder oss til høsten!!

Hilsen
Harriet og Tindra