Grosseren Fritjof har blitt en legende i hundeverdenen i løpet av sitt 7 år lange liv. Han er en herremann med masse personlighet. Sammen med sin eier Anne Harriet Berger har de vært med på mange utfordringer. Etter mange års jobbing lykkes det endelig for ekvipasjen på jaktprøve. De får sin 3AK skog på Reinøya under Karlsøy JFF sin prøve. Vi gratulerer stort!
Her følger eierinnens beretning om Fritjofs liv...
Den 01.03.2008
fikk seks år gamle Grosser Münsterländer Fritjof sin velfortjente 2 AK
høyfjell, ført av Odd Brede Sommarset. En helt vanlig foreteelse for en
fuglehundeier vel? Vel fortjent ja,
forventet av andre enn en liten fan-club, nei. Fritjof hadde i mellomtiden
blitt et kjent hundenavn i fuglehundmiljøet i Troms, mer beryktet enn berømt,
av flere grunner. Veien fram ble mer kronglete enn de fleste har opplevd. Det
gjelder å aldri gi opp!
Før Fritjof var året hadde han tatt kilometerlange avstikkere i fjellet. Du har jo bare en Münsterländer. Du må jo få opp jaktlysten, det tar du inn senere, var parolen fra enkelte autoriteter i fuglehundverdenen. Tilfeldighet førte til at mor fikk høre om Odd Brede Sommarset, som ved hjelp av duetrening hjalp folk som hadde problemer med jakthundene sine. Fritjof og mor trengte nok hjelp til både fuglesituasjoner og mye mer.
Høsten 2007 var
det 4,5 år siden Fritjof hadde vært stilt på jaktprøve, Altevannsprøven i
2003. Da hadde mor og Frtijof prøvd seg
på et par jaktprøver i UK. Den første prøven hadde virket lovende, stand og
alt. Men det tok litt av etter hvert, så han og mor ble sendt ned. To
prøvedager endte med glimrende kritikker. Det var de prøvene med terrenger uten
fugl. Altevannsprøven i 2003 fremsto som vårens store eventyr, hvor meritterte
og andre håpefulle eiere av blant annet unghunder kunne sanke gode premier. Med
friskt mot og en liten klump i magen, stilte mor sin håpefulle. Denne gangen
fantes det fugl, i mengder. Det ble en gang for alle bevist da Fritjof tok
maratonløypa, Altevannet på langs, ispedd skyer av hvite ryper og lykkelig los.
Dette var meningen med livet! Det måtte fem sterke karer til for å ringe han
inn og overrekke han til mor. I året som fulgte møtte mor mange personer hun
ikke kunne huske hun hadde møtt før, og som lo og sa: Å ja, så du fikk tak i
han til slutt? For øvrig hadde mor lært at hun måtte velge mellom å dra på tur
enten med Fritjof eller tobente turkamerater. Det var ikke egentlig noe valg. Selvfølgelig
valgte hun Fritjof.
Det fantes jo også en historie før jaktprøvene. Det var en
gang en dame som hadde to kongepudler. Den yngste ble en god jakthund. Den gikk
ca
Perfekt, tenkte
damen, og så for seg en vakker silkehund med storpuddelgemytt. Fra da at tok
livet til damen en ny retning. Problemer med å få flybillet i helgen gjorde at
hun valgte å få sendt Fritjof alene med fly fra Mosjøen da han var 12 uker. En
vettskremt skrikende liten valp i et stort bur på flyplassen. Kravlet seg fra bagasjerommet i bilen til han
fant sjåførens fang. Trygghet. En aktiv krabat, som alle valper, men litt
skvetten og redd.
Damen regnet med at han ville vokse og roe seg ned etter
hvert som de andre hundene hennes hadde gjort. Men pubertet for Fritjof betydde
at nå var han husets herre. Mor er snill, bare hun gjør som jeg vil. Det ble
begivenhetsrike år for mor og Fritjof, hvor mor førte logg: Fritjof var enda
ikke fylt året. Mor hadde hørt det var fritt for rype der de bodde. Slapp lilleulv i linen. Han gikk
Mor hadde skinnhansker. Scenebetennelsen i venstre arm sved når hun tvang
musklene til å knipe om lina. Fikk tak og holdt. De skulle gå en annen vei. Den
veien rypa ikke var. Men Fritjof ville ikke gå mors vei. Mor snudde, lot han
finne igjen rypene. Delvis gående, joggende, hengene, bar det over kratt og
steiner, mens de sene høstrypene lettet på minst femti meter. For sikkerhets
skyld hadde mor fått knyttet noen løkker på den tykke lina, så hun hadde noe å
holde i. Bruk en tynn lett klessnor, hadde noen instruktører sagt. Skulle ønske hun kunne fått sett
klessnorhundene i aksjon i felten. Selv hadde hun ikke hatt mulighet til å
feste hardt nok grep om ei klessnor. En passe halvtykk og halvtung line var
vanskelig nok. Dessuten var det helt umulig å holde i en femten meter lang
line. Dermed jaktet de sammen, med tre meters avstand mellom seg.
På veien
hjem traff de ei yndig lita tispe. Så yndig at Fritjof løp to runder med henne
før han benyttet friheten til å dra tilbake til rypeland. Etter en halv time
syntes han vel så synd på mors hese stemme at han viste seg som i en åpenbaring
i et sekund i mørket. Etter enda et kvarter hvor mor hadde stilt meg midt på en
fotballbane med lys grus, kom hurtigtoget i full fart. Men nå var mor
forberedt! Raskt presterte mor et underarmskast med singel som tilsynelatende
kom fra intet og traff rumpa. Det ble skummelt. Fritjof kom inn, nydelig rundt
på venstre side som den selvfølgeligste ting. Det kunne nesten ut som man hadde
hånd om hunden. Gutten ble koblet og gikk fot hjem. Som om ingenting. Fritjof
fulgte som en skygge og gav ingen vekt noen veier.
Litt ergerlig å måtte vente
to timer på mat. Men kjerringa ble så sur over litt bjeffing for å få litt
fortgang i serveringa at det var like godt å gå i buret en liten stund. Var jo
egentlig litt sliten også.
Da mor skjøt det første rypa for Fritjof, var det en
fjellrype han tok stand på, i kort bånd og bundet fast rundt livet. Det har
blitt mange turer i fjellet, og somre på fuglehundsentre for mor og Fritjof. Mor prøvde mange ulike veier til mål. Veiene
var ujevne og mor levde et liv mellom lykke og fortvilelse. Det så riktig bra
ut noen ganger og noen få fugler i sekken ble det. Høsten 2007, snudde
utviklingen. Tjuvreis og ettergåing tok helt av. Samtidig skjedde to positive
ting. Münsterländerklubben tok kontakt og bar mor om å avle på han. Fritjof lå
an til å bli årets Grosser Utstilling, hadde flere apportpremier, glimrende
søkskritikker og dokumentert standegenskap. Dressurfeil er jo ikke arvelig, sa
klubben. Og det er jo sant. Samtidig som han ble avbildet i bladet Fuglehunden
som godkjent avlshund, gav Odd Brede Sommarset etter for eiers mas om å stille
han på jaktprøve for henne.
Odd fikk skikk på det skakkjørte talentet, nøstet
opp det alt for lange snøret som førte til tjuvreising og ettergåing. Gjorde
Fritjof til en komplett jakthund for en erfaren fører og har så langt ført han
til tre premieringer i AK høyfjell. Den første som viste veien til et positivt
samarbeid med Fritjof, ble også den som fikk Fritjof til å blomstre som jakt-
og høyfjellsprøvehund.
Veien videre? Det er nok ikke realistisk at mor selv
noen gang stabilt skal klare å tøyle hurtigtoget i fuglesituasjon, men hun
kommer nok aldri til å slutte å prøve. Hun kommer heller aldri til å la en
jakthund ha bukta og begge endene i et samarbeid og slippe en hund med stort
viltbegjær til å utforske fjellet gleder på egenhånd. Det fins likevel
utfordringer nok. Men Fritjof vil for alltid være kongen, en sjelden blomst i
en karrig flora av godkjente fuglehundraser. Det gjelder å aldri gi opp, og
det finnes alltid hjelp å få til slutt.
Anne-Harriet
Berger
Eier av Grosser
Münsterländer Fritjof